Arbeiderpartiet og den rødgrønne regjeringen har den siste tiden demonstrert for alle og enhver hvordan rolleblanding i kanskje sin mest ekstrem forstand fungerer. Kontakten mellom Røkke, Arbeiderpartiet og LO har visst seg å være noe av det mest groteske vi har sett i Norge. Et kameraderi vi kun burde forvente av land vi virkelig ikke ønsker å sammenlikne oss med.
Man kan ikke si mye positivt om det som har skjedd i denne saken, men den har i alle fall tydeliggjort en ideologisk forskjell på Høyre og Arbeiderpartiets. Våre motstridende syn på forholdet mellom stat og næringsliv. Arbeiderpartiets intensjoner kan virke gode. I stedet for at ”onde” kapitalister skal utøve sin grådighet på bekostning av ”fellesskapet”, vil de ha staten som en god og omsorgsfull eier med samfunnets gode som det fremste målet. Uten tanke på profitt.
Høyre mener det er et stort problem med denne tankegangen, ganske enkelt fordi den ikke fungerer. Tankegangen gir en rolleblanding mellom en av statens oppgaver, nemlig å regulere markedet, og statens rolle som aktør i det samme markedet. Da blir plutselig ikke bedriftenes viktigste oppgave å tilfredsstille kunden, men politikerne. Istedenfor å overbevise kundene om å kjøpe produktet, så trenger bedriftslederne kun å overbevise politikerne om ”nødvendigheten” av egen bedrift.
I første omgang taper konkurrentene som må konkurrere under urettferdige betingelser. Så taper kundene på mindre konkurranse, færre valgmuligheter, og produkter tilpasset politikere og ikke brukerne. Til syvende og sist så taper innbyggerne på dårlige produkter, penger som kunne vært bruk på skole og helse blir bruk til å opprettholde bedrifter som det ikke er behov for, og dårligere muligheter for å starte egen bedrift.
Hvorfor kan ikke Arbeiderpartipolitikere holde seg til å bruke vanlige politiske redskaper som reguleringer, skatter og avgifter for å blande seg inn i markedet? Politikken blir nok ikke noe bedre, men det blir i alle fall ryddigere!
Du må ringe Brussel!
for 4 måneder siden
Innlegg
